Noveeember

7 november, 2015

 

Denne måneden er så lang! Jeg kan finne en ting som er feil med Dum Dum Boys’ finfine låt Pstereo, og det er at de bruker september i teksten. Alt Prepple synger handler jo om november («kan du høre suset / blant greiner uten blad» – det fins masse blad på trærne i september, men i november er det borte!). OG HAN KUNNE LIKE GJERNE SUNGET DET. Ellers er jeg kjempeglad i Pstereo. Hør bare:

 

 

Det er ikke for ingenting at jeg legger ut akkurat dette klippet, må vite. Men det skjønner du sikkert.

Ellers har jeg levert fra meg nytt utkast på ny bok, og har det som alltid: Stille gladfrykt med vekt på total uvisshet. Ikke si at forfattere er ukompliserte dyr (æsj, men er dyr plutselig så ukompliserte, da?).

 

 

Reisens rom

1 november, 2015

 

Det har vært et lite opphold på bloggen. Som en kunstpause. Jeg har nemlig vært på reise. I Toscana, må vite. Fire dager med helt andre fortegn.

Det var ikke spesielt varmt, og to av dagene regnet det og var tåkete. Men jeg var et annet sted, kjørte på andre veier, snakket med andre mennesker og smakte annen mat. Rutinene ut av vinduet. Inn med nye, av og til ingen.

Det gjør noe med deg. Å reise er som å kickstarte livet. Igjen og igjen. Du ser alt fra et annet perspektiv, og når du kommer hjem igjen, er noe forskjøvet. På en god og viktig måte.

Jeg tenker på 7 døgn for oss som jeg nettopp har utgitt med Anja (Hitz). Den handler også om en reise, en roadtrip, til og med. Og hva skjer med jentene vi puttet inn i bilen? Noe nytt, noe viktig. De er nødt til å forholde seg til livet på en annen måte, fordi alt og alle rundt dem er annerledes. På omslaget av boken har vi en så fin tagline: Om å finne deg selv mens du leter etter veien.

Sånn er det.

 

images

 

 

Du vet hva jeg mener

19 oktober, 2015

 

Jeg var en svipp i Oslo i helgen. Så svippete var turen at jeg på ingen måte utbasunerte den. NBUs medlemsmøte tok hele fredagen, og fårikål i barndomshjemmet okkuperte lørdagen. Søndag dro jeg hjem. Snipp, snapp, snute.

Min kjære forening har to treff i året. På høsten vanker medlemsmøtet, der blant annet NBU-prisen deles ut (i år til NBIs forfatterutdanning + primus motor for denne, Dag Larsen, – hurra for det!), og på våren er det årsmøte i de dager to, inkludert utdeling av debutantprisen Trollkrittet, samt inspirasjonspåfyll i form av et faglig seminar.

Hva skulle jeg gjort uten dette?

Som vanlig sitter jeg mutters alene og skriver, tenker, grubler og stamper. På disse møtene treffer jeg folk som OGSÅ gjør det. Når vi snakker om jobben vi driver med, kan vi si «du vet hva jeg mener» til hverandre og SKJØNNE hva vedkommende mener. Magi. Er det sånn det er å jobbe på for eksempel Skatteetaten? Jeg lar spørsmålet henge i luften, – fordi jeg ikke vet, fordi jeg ikke jobber der. Skjønner du hva jeg mener?

 

220px-Garmanngaarden_Oslo

Forfatternes Hus (eller Garmanngården), der NBU, med flere, har sine selvfølgelige lokaler. Her var vi på fredag!

 

Innhøstningstid?

13 oktober, 2015

 

Det er og blir morsomt at det jeg som forfatter driver med i disse innhøstningstider, er å så frø. Det handler om å kortfattet, men på ingen måte mangelfullt, forklare hvorfor jeg, av alle, trenger økonomisk støtte til å skrive de bøkene jeg vil skrive fremover. Like lett og vanskelig hver gang. Av forklarlige og uforklarlige grunner.

Hver høst dukker det samme spørsmålet opp: Skal jeg virkelig søke stipender igjen? Er det ikke flaut nok å være en underbetalt forfatter? Skal jeg i tillegg BE om penger?

Men en ekte kunstner eier ingen skam (?). Når fristen nærmer seg, sitter jeg der og jobber med søknadene.

I år falt dette for øvrig pent sammen med min lille kunstpause fra boken jeg skriver på.

Aldri så galt at det ikke er osv.

Og når ingen ser meg kan jeg dessuten håpe – helt musestille – at frøene jeg sår kan bære frukter. Det er tross alt en stor del av hverdagen min allerede: Leve i håpet (på at det sier PANG! på den gode måten).

images

 

Ørkenblomster

9 oktober, 2015

 

Jeg står fast. Kom til et kritisk punkt i manuset der jeg VET at jeg må briljere litt ekstra, og pang, så kom det ingenting.

Hva gjøre? Presse, ta på seg treningsklær og stresse?

Heldigvis er jeg blitt så erfaren og vis (?) at jeg vet hva som må gjøres: Jeg må fjerne meg fra stoffet og ta en velfortjent pause. I ørkenen dukker det plutselig opp blomster. Der du minst venter å finne dem, når du minst aner. Leter du aktivt, spørs det om de åpenbarer seg. Slentrer du, derimot…!

Dermed: Til arbeid! (slentringen, vel å merke)

 

images

 

 

 

 

Publisitet

5 oktober, 2015

 

Hitz og jeg har plutselig fått litt spalteplass de siste dagene (anm. i Dagbladet og intervju i min gamle lokalavis Budstikka). Det er bra, det er fint, det er lurt og det er (vel) fortjent.

Og så er det ikke mer med det. Jeg sliter med Skatteverket her borte, som ikke skjønner at reiser for en forfatter BØR skrives av pga jeg jobber bedre borte enn hjemme (og jeg jobber alltid, inspireres alltid – faktisk tror jeg at denne regelrytteren på Skatteverket kommer til å dukke opp i en fremtidig bok (ELLER VITS!)), og så var det dette med livsforsikringen som plutselig har opphørt og må startes igjen.

Men publisitet er hyggelig. Bring it on!

høst

Vakker høst hjelper på det meste.

 

Vabba

28 september, 2015

 

Jeg vet ikke hvordan det er for en som jobber på kontor med ting som kan glemmes (?) når dagen er over. Kanskje er det direkte koselig hvis barnet (ev. flertall) blir sykt og må være hjemme. Man ringer inn til jobben og registrerer på Försäkringskassan (tenk NAV) at det skal vabbas (i Sverige heter det nemlig det). Og så tar man på seg ullsokker og setter seg i sofaen med barnet og sier nå skal vi bare ta det med ro og kanskje se en film eller to mens vi drikker te og spiser småkaker. Jeg vet ikke.

I mitt tilfelle føles det veldig annerledes når poden snufser, maken må jobbe og jeg skal vabbe. JEG FÅR JO IKKE SKREVET! Selv om jeg setter Alfred, 11, i gang med en lekse og han siden ordner seg selv, ER han der, svinser rundt meg, vil plutselig snakke om noe han har tenkt på, trenger en brødskive (som han lager selv, men må informere om at han trenger), tygger brødskiven.

Ok, vi er glade i leiligheten vår, men den er ikke stor nok til slike utskeielser. At en er syk og en annen vil jobbe.

Og her slutter jeg, for nå tenker jeg på sjokket og maktesløsheten da jeg besøkte det fullstendig frivillige Refugees Welcome-mottaket (i Stockholm) i går. At jeg overhodet klager.

Bare glad for at vi har tak over hodet, klær på kroppen og mat i magen, og at vi lever i et land med fred. Å VILLE skrive, KUNNE skrive – er en vanvittig bonus.

 

images

 

 

Gledens dag

23 september, 2015

 

Aller først: Det er Liv Glasers 80-års dag i dag! Hun er min kjære, lille mor, og jeg er stolt som få. Mamma er en stor inspirasjonskilde, for denne kvinnen/pianisten/pedagogen er fortsatt aktiv. Ønskedrøm!

Videre en liten historie fra mine yngre år, nærmere bestemt årene i København (1997-2000). Da virret jeg i studier og livet generelt. Hadde det fantastisk og forferdelig om hverandre. Som det ofte er før noe faller på plass. Ikke at jeg angrer på denne tiden. Neinei.

Selv om jeg i disse årene la mest krutt på film og manusskriving, elsket jeg (som alltid) litteraturen. Å besøke den ærverdige Arnold Busck-bokhandelen på Købmagergade, var alltid gildt. Jeg hadde sjelden råd til å kjøpe bok, men bare det å rusle rundt der inne. Syklet gjerne forbi også, på min militærgrønne jernhest av en sykkel (som jeg aldri, aldri vil glemme). Å se navnet mitt i forbindelse med Arnold Busck tenkte jeg ikke på som en mulighet.

Men det er det, ser jeg nå! 7 døgn for os (dvs. dansk utgave) selges på www.arnoldbusck.dk, og håper-håper i den fysiske butikken også.

Dermed kan jeg (endelig) si til den virrete 25-årige utgaven av meg selv: SE! Det gikk an! Sykle forbi med stolt visshet i ryggmargen!

11189631_853743251340083_1565672102_n

 

 

Festivaler, blogg, Undis og helg

18 september, 2015

 

Jeg er glad. Mye bra skjer. La oss begynne med lanseringen av 7 døgn for oss! Regnet øste ned over Oslo hele tirsdagen, men folk fant allikevel frem til Cappelen Damms fine bokhandel, der redaktør Pia, infoansvarlige Turid, Anja og jeg ventet.

Lansering er kult. Å fortelle og lese fra en bok som ligger inne i hjertet, er gøy. Veldig gøy. Anja og jeg var (er!) så glade for alle som kom og ville feire bokens komme sammen med oss. Opptur!

Anja og jeg har dessuten skrevet et blogginnlegg til om prosessen rundt boken. Det ligger på Cappelen Damms ‘Halve Kongeriket’ og kan oppleves HER.

Så er det festivalene jeg leser om i diverse kanaler. Oslos nye, hete Barnebokfestival er gull verdt for alle. Kapittel i Stavanger likeså. Det er så bra når det suser rundt litteraturen!

Og til slutt: Jeg har begynt på Undis Brekke av Gunnhild Øyehaug. Har ikke kommet så langt ennå, men/og nyter hver setning.

Bøker, altså.

7 DØGN

…og her er vår : )

 

 

 

Lansering

14 september, 2015

 

«Hva skal du igjen» spør sønnen på 11.

«Lansering for boken Anja og jeg har skrevet»

«Lansering?»

«Det er en slags konsert for boken, vi skal lese fra den og feire at den er ferdig bok.»

 

Det skal sies at far i huset er musiker og ofte har konserter, og uansett føles det som en konsert. Vi øver, varmer opp, pynter oss og fremfører.

Nå har jeg pakket snippesken og er på vei til toget. Anja og jeg jeg ses i kveld. Og i morgen i Oslo gjelder det.

KOM OG BLI MED!

 

fyrverkeri980