Vente vente

20 januar, 2016

 

Jeg har gjort dette mange ganger. MEN JEG BLIR ALDRI VANT TIL Å VENTE PÅ TILBAKEMELDING PÅ MANUS. Så det er sagt.

Ikke at jeg må. Ha. Det. Om. Et. Sekund. Livet har gitt meg annet å gjøre, må vite. Allikevel: Det er noe så skjelvent med å ha manuset i andre hender. Hender jeg er helt enig i at skal ha det, men LELL. Det er og blir vondt på en måte jeg aldri venner meg til.

Jaja. Jeg kan alltids høre (enda mer) på Bowie.

 

David

14 januar, 2016

 

Det går ikke an å skrive et vanlig blogginnlegg (selv flere dager) etter at David Bowie gikk over i noe annet. Død, ganske så sannsynlig. Mannen er/var en kunstner.

Og jeg har hørt på ham hele mitt liv. Alle minner og hendelser som er lenket til låtene/platene hans. Jeg har ikke sluttet å høre på ham heller. Bowie falmer aldri, og har dessuten hatt en super evne til å fornye seg og utvikles. Han er like god og aktuell uansett.

Jeg er en av mange som sørger. Det er bra, – mailer og smser har gått frem og tilbake siden mandag morgen. Det er godt å møtes på den måten, selv om det er tungt.

Nå kan jeg velge å enten skrive meg bort i mye rart om hva han har betydd for meg, eller så kan jeg gjøre det enkelt og legge ut en video.

 

 

 

Jamen!

8 januar, 2016

 

Ok, da begynner vi! Endelig har skole og dagis rullet i gang her i Sverige (etter en ALLTID irriterende bråstopp i form av Trettondagsafton- og dag), og jeg har feiret dette med å sende fra meg et nytt utkast på young adult-boken min (for jeg har selvfølgelig smugjobbet mens ingen så det og barna ble passet av snille besteforeldre).

Hva kunne vi kalle en young-adult-bok på norsk? Jeg vet at mange tyr til ordet crossover, men det er like lite norsk. I Sverige har de fine hyller i bokhandlene som heter «Nästan vuxen». Der står faktisk senungdommer og kikker uten å være flaue. For det skal vi tenke på, at ungdommer på 17+ helst ikke vil assosieres med barn- og ungdomsavdelinger. Men når dette er sagt (om Sveriges hyller): Hva kaller DE fenomenet young adult? Det vet jeg ikke, fordi jeg tror ikke de heller gjør noe annet enn å bruke engelsk. Rett meg hvis jeg tar feil!

Snart voksen-bok?

Men hvis jeg sier at jeg skriver på en snart voksen-bok, blir det rart.

Senungdomsbok? Nei, da henger ungdomsordet på, og det vil de/vi/dere ikke.

Prevoksenbok?

Innspill?

 

images

 

 

 

 

 

 

Så langt

29 desember, 2015

 

Snart er året over. Julen også, dvs. for alle godtfolk i Norge. Her må vi drasse rundt på juleferien til 7. og 8. januar! Jepp, barna digger det, men gjør vi som elsker jobben vår? Og jeg som til og med har deadline et stykke ut i januar som gjør meg fin og spenstig i hodet. Vil bare sitte foran ordene og nerde.

Men fader heller. Er heldig, da. Fin jul så langt. Norsk. Samvær i fleng. Tilbake i Sverige igjen nå. Litt snø her også. God avveksling. Liker plutselig å se ut igjen.

I mange år har jeg klasket til og sagt at neste år, DA! Joda, gjør det, hvis du kjenner at JO. Selv liker jeg å holde kortene tett til brystet og tenke JA, men spre det utover, så ikke jeg brenner opp alt kruttet før februar kommer. Det er noe med det. For meg. Dvs ja-ja-ja-ja-ja-ja-ja-ja-ja-ja-ja-ja.

Uansett: Godt nytt år, alle!

IMG_2285

 

 

 

God jul?

16 desember, 2015

 

Innspurten er over de fleste av oss. Julegaver, lister som skrives, nye punkter som hele tiden tilføres – og midt i alt kommer en altfor stor regning, mobilen konker, minusgradene kommer og tar oss … DET ER IKKE MÅTE PÅ, men jul blir det jo. Enten vi vil det eller ei.

Jeg sier det først som sist: Jeg vet ikke om jeg gleder meg til late dager. Det er det samme som skjer når sommeren endelig kommer med ferie og fordragelighet: Jeg blir rastløs etter en uke, maks to. Jobben min er så morsom og spennende at jeg helst vil ha den med meg overalt, og så lenge hodet/hjernen henger på, funker dette fint. Du ser på meg, jeg ser på deg, men innenfor raser det rundt karakterer, vendinger, historier. Godt er det; det holder meg på matta. Men etter en stund må jeg dessuten snike meg til å fysisk *skrive*. Kall det et kall. Det er det det er. På godt og vondt. Så hvis du/dere møter meg mot slutten av en ferie som alle hevder er så deeeilig, for da kan man virkelig slaaappe av; ikke forvent deg en rolig og harmonisk Charlotte. Vent deg det motsatte, det er greiest. For etter fete, statiske dager er jeg mer elektrisk enn noensinne. Ferie gjør meg gal – skriving gjør meg glad OG holder meg i vater.

Sånn er det.

God jul, da dere. Uansett!

images

Harde pakker

9 desember, 2015

 

Jeg har nettopp bestilt en bok. Ok, jeg tyr til en klassiker, men legger meg også etter hva min Alfred på 11 liker: Den mystiske historien som kan skremme, men også røre. Han har lest trilogien til Kristina Ohlsson (veldig nåtidig), og er klar for mer (mener jeg). I pene porsjoner, må vite. Denne gutten har ennå ikke druknet i en bok på den måten som forfattermoren (på visse dager) drømmer om at han gjør. Men – siden han ofte drukner seg i å lage film, er morhjertet i balanse. Jeg elsker film.

Jeg vet at han ikke blir eksaltert over å få en hard pakke til jul, men dette er livets pensum. Forskning har vist at du blir mer empatisk av å lese. Og bor du med en forfattermor, må du tross alt betale prisen (selv om det ikke var du som valgte å bli til). Enkel logikk.

Nå håper jeg at det fins tusenvis av barn/unge som blir glade for harde pakker under treet, og at en del av disse får racerboken 7 DØGN FOR OSS (gå inn her, så kan du klikke den hjem med en gang, no pressure). Så hvis du har glemt å kjøpe bok til avkommet/slektningen/kompisen, eller ikke vet hvilken tittel du skal ta:

7 DØGN FOR OSS

Et enkelt og treffsikkert valg.

Og boken jeg kjøpte til Alfred? Taushetsplikten varer til 25. desember.

7 DØGN

 

Litt hver dag

7 desember, 2015

 

Jeg er en stor tilhenger av skippertak. Mye godt kommer ut av dem. Kanskje ikke sånne tak som handler om innspurt til eksamen; der har jeg dårligere erfaring (dvs. der burde jeg ha lest jevnt og trutt året rundt), men litterære skippertak. Innspurt før deadline: Helt vanvittige ting kan skje i teksten, og de ville ikke vist seg hvis jeg hadde god tid og jobbet A4.

Så ja, hurra for skippertak. Det er sikkert noen som har forsket på at når hjernen er på høygir og tidspresset, så sendes signalene på kryss og tvers og finurlige rariterer oppstår.

Men. Vi skal ikke glemme hvor viktig det også er å jobbe litt hver dag. Da mener jeg ikke at litt må bety 10 minutter. Noen ganger kan det gjøre det. Andre ganger rommer litt flerfoldige timer.

Poenget er å gå til teksten hver dag. Kikke på den. Ikke alltid si til deg selv i forkant I DAG SKAL JEG STRIJOBBE SELV OM DET ER LENGE TIL DEADLINE. Mumle forsiktig at du bare skal åpne dokumentet for å kikke litt på det. Kanskje ikke mumle engang, men UPS, åpne det uten at du mente det. Se hvor du sluttet sist. La øynene lese noen setninger.

Da skjer det (nesten alltid) fine ting i hodet. Jeg får lyst til å skrive, redigere, lete etter synonymer, gjøre teksten bedre – alt sånt som er en del av bokarbeidet.

Det er utrolig hva jeg får gjort når jeg (liksom) ikke trenger å gjøre det. Jeg innrømmer gladelig at å lure meg selv på denne måten er lurt.

 

 

 

Å safe setningen

3 desember, 2015

 

Jeg jobber jo med den nye YA-boken min (jeg liker å kalle den det, for den er det mest voksne jeg har skrevet til nå (som blir utgitt) og da signaliserer Young Adult/YA-etiketten at  boken like godt kan leses av voksne som av unge), er i et spennende 2. utkast nå. Visse dager suser arbeidet av gårde (hvis arbeid kan suse, vel å merke), og andre dager er det seige tak. Akkurat som det skal være. En annen ting som også skjer i denne fasen, er at jeg oppdager hvor overdrevent mye jeg har brukt et fyllord. I går var dette fyllordet i stedet. Jeg la plutselig merke til at det dukket opp oftere enn ikke, så jeg tok et søk i teksten, og skulle du sett, det rant over av i stedet.

Hva skjer da? Først blir jeg flau og titter beskjemmet rundt meg. Er det noen som ser at jeg har stappet inn dette fyllordet i tide og utide? Men: Alene hjemme; PUH. Skammen (?) sitter likevel i. Derfor inspiserer jeg fyllordene med stor skepsis (som om det er deres feil at de dukker opp igjen og igjen). Hva skjer med setningen hvis jeg fjerner i stedet? Den blir bedre, renere, tydeligere. Helt riktig, Charlotte; du trenger ikke å safe setningen med fyllordet! Jeg sperrer opp øynene og føler meg både dum (som brukte ordet) og smart (som innser at det ikke trengs). Til slutt trekker jeg ljåen og fjerner 96% av dem (for det var to setninger som ble rare uten).

Etterpå er det som om jeg har slanket meg. Jeg er lett og liflig, på grensen til tullerusk.

Tenk at i stedet kan forårsake så mye.

Å skrive slutter aldri å forbløffe meg.

 

images

 

 

 

Etterpå

16 november, 2015

 

Det er alltid ekkelt å se blogginnlegget mitt fra før Nok En Verdenskrise rammer. Denne gangen pillet jeg meg i navlen mens jeg klaget over november og at jeg bare ville sitte inne og spille brettspill. Uviljen mot å Bruke Tiden Smart. Men samtidig den sterke viljen til å Heller Være Sammen Med. Det er noe med det. Alle blogginnlegg som postes rett før en krise slår ned og får verden til å skjelve, de er så vanlige. Og der får i hvert fall jeg tak i noe viktig. Det er dette vi driver med, – dette vi liker. Å leve. Være sammen med. La oss fortsette med det.

Vi fortsette med det.

 

IMG_1963

Hvem vil ikke være sammen med disse to?

 

Og så … (denne regntunge dagen)

12 november, 2015

 

… fortsetter bare november, og endelig er det mørkt nok på morgenen (så jeg slipper å våkne med solen i firetiden, f eks. It sure happens), men lyset slukkes samtidig altfor tidlig på himmelen – og jeg ender opp med å løpe til dagis for å hente den minste, fordi plutselig virker kl 16 altfor sent, det er jo snart natten utseendemessig (bare vent), og er det noe jeg tåler dårlig, så er det å se barnehagebarn leke i skumringen. Da syns jeg heller de skal få være inne og spille brettspill og spise clementiner (med meg), selv om det betyr at arbeidstiden min forminskes. Hadde jeg bare hatt en fulltidsjobb, slik at arbeidstiden var definert og jeg kunne klage over å måtte hente i mørket fremfor å droppe den siste egne økten og hente mens jeg fremdeles ser hvem som er min.

Men vent, det der med fast jobb. Og det med å måtte hente når det er mørkt. Det er ikke noe jeg driver med, og de aller fleste dagene jubler jeg nettopp derfor.

Kanskje det er jeg som aller helst vil sitte inne hele dagen (i dag) og spille brettspill og spise clementiner?

Hatt_over_hatt_over_hatt_over_hatt_hellip_hellip_over_hatt_bareenhusmor_1382261636_4813

Eminent brettspill: Hatt over Hatt. Are you down?