Lottofølelsen

3 april, 2016

 

Så var det tid for stipendtildelingene igjen.

Facebook rant forleden over av gratulasjoner hit og dit, for de fleste med kunsteriske yrker hadde vært inne på Kulturrådets sider og sjekket om søknaden(e) de jobbet med for et halvt år siden resulterte i penger. Kanskje fant de seg selv på listen og oppdaget at andre kjente også var der, eller så fant de ikke seg selv, men andre. Uansett var det en gledens dag for mange, og godt er det!

Utover de statlige tildelingene kan flere av oss også motta stipend rett fra vår egen forening. Ikke dobbelt, må vite; dette holdes rede på administrativt.

Forleden dag var rett og slett en jubledag for vi som skaper og formidler til de som mottar og (håper vi) undres, vokser; reagerer på dette.

Tusen takk til stat og foreninger som fortsatt kan gi av sine midler til oss som – har jeg endelig skjønt! – fortjener det. Det kan ikke sies for ofte: Som oftest jobber kunstnere og kulturformidlere bakenden av seg for veldig lite penger. Disse yrkesgruppene er så å si alltid dårlig lønnet. Det er få som selger ut og over land og hav. De fleste jobber jevnt og trutt for en mindre mottagerskare. Det er like viktig som noe annet. Uten kultur dør vi.

 

images

 

 

 

 

 

 

Lese nå?

26 mars, 2016

 

Da er til og med Sverige nedsyltet i påsken. (Her starter ferien – hold deg fast – først på langfredag! – men går ut til neste helg. Jeg venner meg aldri til det.) På instagram har jeg i en hel uke blitt nedrent av norske innlegg om hvilke bøker som skal/vil eller bør (hm) leses. Mye krim, og så disse som går mot strømmen og sier at de skal lese noe HELT annet.

Den første gangen (den svenske) mannen min hørte ordet påskekrim, ble han like forvirret som lattermild. Dette er antageligvis noe urnorsk. Å lese og se krim mens vi skjeler til Jesus’ korsfesting mm. – hvor har vi det fra? I Sverige strekker de seg til å poengtere vår merkelige tradisjon («I Norge är ”påskekrim” ett begrepp, där laddar man upp med goda deckare till påskledigheten.» Uppsala Nya Tidning) – og til nød å liste opp noen filmer som vises i de tyngste påskedagene.

Jeg liker påskeles (ikke nødvendigvis krim, men alt går) og påsketitting. Stolt av det. En kulturell uke som sidestilles med den kristne feiringen nesten ingen av oss bedriver allikevel. Why not? Det er ikke bare denne ferien som handler om bøker, og det er betryggende, men i den norske påsken rendyrkes det, og hvem kan bli gladere enn en forfatter?

Må allikevel hengi meg til den svenske måten å si god påske på, for det skal de få:

Glad påsk!

 

spretten_550x550

 

 

Tilbake

15 mars, 2016

 

Hei, da er jeg hjemme igjen fra helseturen min. Det føles bra. Det er koselig å rusle rundt i kåken. Jeg har en bok å gjøre ferdig, siste smådeler. Våren er på vei. Slike ting.

Jeg syns Bowie skal få synge for oss. Ikke mer, (definitivt) ikke mindre.

 

 

Takk.

 

Fordelen

11 mars, 2016

 

Jeg har rukket å se mer film på min helsereise. Serier også; har helt druknet meg i 1. seson av Better Call Saul. En fryd for øyet og dramaturgelskeren.

Men film. Jeg ramlet over The perks of being a wallflower i min søken etter en annen tenåringsfilm, som den svenske Netflix ikke har, og trykket på play. Siden var dagen reddet.

Her kommer en replikk, som handler om at Netlix i sin herlige tilgjengelighet tross alt er en forbannelse. De flasher titler og mulig hvem som er med i dem, men DE SKRIVER INGENTING OM HVEM SOM HAR REGISSERT, SKREVET – HVORDAN DENNE FILMEN/SERIEN I DET HELE TATT SÅ DAGENS LYS. Det må du finne annensteds hen, og det er det mange som driter i. Synd. Jeg ble selv minnet på mitt sløvsinn, da kollega Hans Petter Laberg fortalte meg at Perks begynte som en bok, og at det rett og slett er forfatteren selv, Stephen Chbosky, som har adaptert og regissert filmen – 13 år etter utgivelsen. Boken hadde en viss komersiell fremgang da den kom i 1999, men ble forbudt i visse skoler i USA grunnet innholdet (den handler mest om vanlige tenåringsbesvær (passe inn, finne ut av livet), men er dypere og til tider sjokkerende alvorlig, og dermed også ekstra god, sann), kritikken var også ujevn. Da filmen kom i 2012, gjorde den lykke og inntrykk, og ga dermed boken sitt fortjente oppsving.

The Perks of being a wallflower er en ordentlig ungdomsbok. Den leker ikke butikk. Les den, se filmen. Hva som helst.

 

images

 

 

 

Disse filmkvinnene

6 mars, 2016

 

På min reise, – som er av helsens slag – har jeg fått sett noen filmer.

Det gir meg noen reaksjoner, og et par av dem må jeg dele.

Først ut ser jeg (endelig) Philomena; en drøm av en film. Nesten vanskelig å avgjøre om manus hele tiden holder mål, og den er tydelig skrevet på formelvis (ikke noe dumt, dette), men det er godt gjort, syns jeg, – og grunnen til at avgjørelsen min ender litt i bakevja: Judi Dench. Kom igjen, dere. Hvem ville ikke hatt henne hjemme hos seg bare sånn for å stulle rundt og si noe bevinget av og til. Perlekant på hverdagen.

Philomena er basert på en bok – og en sann historie, og det gir god klangbunn. Sårt, absolutt. Steve Coogan, som jeg ofte tyr til på regnfulle dager (ford han er morsom på den riktigste av måter) gjorde det klokt i å adaptere og spille (seriøst) i denne historien, og at han fikk med Stephen Frears på laget som regissør, er helt ok (han er tross alt mannen bak High Fidelity).

Ny dag, ny film – og her er formen variabel, – som seg hør og bør på helseopphold. Kanskje det er derfor jeg KOMMER TIL å trykke meg frem til Eat, Pray, Love. I ettertid kan jeg forbanne meg selv for at jeg pliktskyldigst så ferdig filmen. Hvorfor? Jeg vil ta de tydeligste punktene rundt filmen her:

Den er for lang

Den sutrer så å si hele veien

Den skal blant annet gi Julia Roberts tilbake matlysten, og det finnes en sekvens der hun smaker pasta, som BANNE MEG og forhåpentligvis ikke skal være en «hommage» til Tilda Swintons dyrisk-magiske nyetelse av mat et annet sted i Italia et filmår tidligere (I am Love; se den!)

Julia Roberts er et stor problem i seg selv. Jeg kan gå med på Erin Brokovich og Oceans ditt og datt, – men føleri rundt omkring i verden?

Eat, Pray, Love er melking av «Jeg fant meg selv (med penger i vesken) fordi jeg hadde det så dåårlig i den velstående, tredje verden».

Jeg kunne fortsatt, men livet er for kort.

(Ble forresten glad for å se Tuva Novotny dukke opp i en liten (kan vi også snakke om!) rolle. Liker henne.)

*

Jeg lar det være med dette nå.

 

Judi Dench i Philomena

Takk for at du er til, Judi.

 

Reise

24 februar, 2016

 

Det er på tide å ta en tur. Jeg har pakket kofferten og er allerede på vei.

Vi ses på den andre siden.

 

images-1

 

 

 

Opplyseren

15 februar, 2016

 

Den eldste sønnen min er 11 og ingen racerleser. Jeg misunner de som har slike prakteksemplarer, for jeg vet hvor godt, viktig, følelsesladet og empativekkende (for å nevne noe) det er å lese . Skulle så ønske at Alfred begravde seg i bøker og snakket med meg om dem etterpå. Trenger ikke engang å snakke med meg. Bare bære opplevelsen innvendig, som en skatt.

Når det er sagt; poden elsker alt som har med film å gjøre, ikke minst å lage selv. Han er dermed reddet kulturelt, og kan blant annet mye om dramaturgi. Han tegner også en hel del. (Og elsker musikk, men det har ikke med denne historien å gjøre, – ?)

Så fikk jeg vite at skolen hans skulle ha forfatterbesøk. Ja, heldigvis driver de også med det her i Sverige. Jeg googlet forfatteren, nysgjerrig (og kontrollfrikete?) som jeg er; Johan Unenge. Til slutt mailet jeg min svenske kollega, Johanna Lindbäck, og spurte om Johan var grei. Hun måtte vite det, siden det var hun som overtok Läsambassadör-stolen etter ham. Johanna sa at han var bra, men jeg følte meg fortsatt nervøs: Kunne denne Johan overbevise min Alfred om at bøker – historier – skriving og lesing var kult?

Dagen rant; Alfred trasket til skolen. Og da han kom hjem, trengte jeg ikke å spørre engang. Han fortalte med lysende øyne at de hadde hatt besøk av en kul forfatter, og at han var litt som Alfred selv; «Han tegner og lager historier, og så har han for eksempel gjort det og det for tv!» Det viste seg at Johan hadde truffet blink på Alfred, for han var morsom også. Jeg spurte litt forsiktig om Alfred skulle lese en av bøkene hans, og da kom det noe raskt tilbake om at han ikke rakk å tenke på det da. Men faderullan, hva et forfatterbesøk kan gjøre UANSETT. Alfred ble opplyst og inspirert.

Hva skulle vi gjort uten forfatterbesøk? Tenk litt på det.

 

images

 

 

 

 

 

Skrive – lese

11 februar, 2016

 

Nå har jeg det sånn: Jeg leser (er på andre bok i Kristina Sandbergs gode trilogi), og så skriver jeg (på noe hysj-hysj og på manuset jeg redigerer enda en gang). Lese – skrive – lese – skrive. Med andre ord har jeg det som de i videoen under: Bra.

 

Flikk

2 februar, 2016

 

Jeg har flikket litt i teksten, på oppfordring fra redaktør Simon, og etter enighet fra meg. (Uten enighet, ingen flikking, slik jeg ser det.)

Flikking er en kunst. Det er som å balansere på line uten sikkerhetsnett. Prøve å finne de enda bedre-ordene som beskriver hendelsen, stemningen og samtalen. Det er til å rive av seg håret av, for det er utrolig lett å trå feil.

Godt at andre øyne kan sjekke om det jeg gjorde ble bra.

Godt å vite at det fins andre øyne som kan sjekke om det jeg skrev ble bedre.

Godt at jeg har andre øyne som sjekker om det ble bra, det jeg endret.

Godt er det at andre øyne jeg har, så disse kan sjekke teksten jeg skriver og se om den er bedre enn det den var forrige gang jeg skrev den.

Skjønner?

 

images

 

 

 

 

 

 

 

Lese

26 januar, 2016

Jeg har pleid å sluke bøker. Livet nå ser annerledes ut. Jeg sluker ikke, jeg leser. Får med meg det jeg kan når tiden tøyer seg og ingen skal ha brødskive eller hjelp med leksene. Det er greit, det også. Jeg satser på at jeg kommer i slukealderen igjen en gang litt lenger fremme.

Allikevel (?) kastet jeg meg over første tykke bok i trilogien til Kristina Sandberg; Att föda ett barn. Rundt 500 sider, – og det tok fra rettførjul til nå forleden. Helt verdt det, på alle måter. Sandberg skriver fint, og hun overrasker både i historien og på det fortelletekniske planet. Det er bare å holde seg fast.

Nå har jeg kastet meg over den andre boken i trilogien, Sörja för de sina, med en gang. Ingen pause og «jeg leser et par tynne bøker og kretser heller rundt den nye 500-sidersen i noen måneder». Rett på. Glad for det!

Det handler om Maj, fra Norrland, som blir mor allerede som 21-åring, rett før krigen så vidt sveiper utenom Sverige. Ikke var det planlagt og ikke blir det lett. Det er allikevel en  lite deprimerende bok. Jeg får et tydelig tidsbilde av Sverige under krigen, og jeg får samtidig ta del i universelle følelser og tanker, – som aldri forandrer seg, uansett tid.

Anbefales!

 

Sandberg_3