Glem ei

22 juni, 2016

 

Det nærmer seg sommerferie, mulig noen har kastet seg ut i den allerede.

Jeg ramlet over denne fine praten mellom Jennifer Saunders og Lena Dunham. Den får stå som en viktig pause du kan ta fra det du (antageligvis) stresser rundt og skal gjøre før du pakker og stikker.

 

Gleder meg for øvrig til AbFab-filmen kommer. ojojoj!

 

 

 

 

 

Bretter opp ermene

16 juni, 2016

 

Jeg går heldigvis med nye boktanker i hodet.

Men de er annerledes. Ikke noe jeg har prøvd meg på før.

Da jeg var på helsereise i vår, turte jeg mye. Tør jeg dette? – Er det ikke NETTOPP det jeg tør? * Presset *

Å stå på stupebrettet… Hvor lenge sto dere før dere hoppet el. stupte back in the days?

Jeg står her ennå?

 

1462181

Øverst der.

 

 

Digital dritt

8 juni, 2016

 

Dere vet da Mac-en min gikk i kjelleren og jeg måtte ha den inne på reparasjon? Den kom tilbake igjen, – oppdatert. Det gjør *man* nemlig når *man* får en uoppdatert Mac mellom fingrene.

Ikke bare var mitt supre Lofoten-skjermbilde erstattet av et skrytete ‘høyt fjell in your face’-foto (bestemt av folk som på ingen måte kan ha vært i Lofoten), men alt annet på Mac-en var også slightly annerledes. Så slightly at jeg ble forbannet. Oppdateringer er nemlig vårt tids forbannelse. Avstå fra dem (fordi du trives godt med tingenes funksjonelle tilstand), og du blir umiddelbart stemt hjem, dvs. ut av samfunnet. Da henger du ikke lenger sammen med resten av den digitale verden, det kan være det samme og du bør flytte til en økolandsby i Italia og glemme alt som heter SNART.

*Trekker pusten og lengter til økolandsbyen*

Men. Ingen med respekt for sitt digitale liv flytter fra oppdateringsracet?!? Hva skulle vi gjort da, – kjent på hvert øyeblikk, gjort det vi virkelig ville og anstrengt oss for å treffe de vi er interessert i å være sammen med? For en ubehagelig tanke. La oss heller bevege oss til kremen på kaken: Da jeg skulle erstatte fjellbildet à la skryt til det gode, gamle Lofotenmotivet: Borte. Jada, et vell av bilder hadde falt ut i oppdateringen. Minner fra flere år tilbake fantes ei. En supportmann jeg snakket med var raskt ute med trøsten: «De er der nok et sted, for ingenting forsvinner

Jeg slutter her, mens leken er  —  (ja, hva er den?).

(For dere som lurer: Selvfølgelig har jeg backup og alt har løst seg, men gjennom millioner av klikk og meningsløse timer.)

 

images-1

Damanhur, ass.

 

 

 

Alltid på jakt

2 juni, 2016

Det er sånn det føles. Jeg er alltid på jakt etter nye ideer. Rettelse: På ideer som kan trives mellom to bokpermer. (Ideene florerer uansett).

Nå som manus er mer eller mindre ferdig, har jeg dermed begynt å speide. Bare litt. Ennå er det tid, tenker jeg. Samtidig har jeg holdt på så lenge at jeg vet hvor fort den tiden forsvinner og forsommer blir til senhøst og ny bok bør påbegynnes før panikken tar meg.

Men det er sommer ute akkurat nå…

Med andre ord: Luksusproblem. Takker for det, tross alt!

images

 

Vi som ble igjen

25 mai, 2016

 

Jeg er ikke på Lillehammer. Det er litteraturfestival og jeg er ikke der. Tenker jeg på så mye annet? Joda. Nei?

Det er fordi a) jeg gjerne ville hengt med likesinnede i opptil flere dager. For et sus, for et brus! – b) jeg gjerne ville møtt et publikum som kom for å høre om det jeg hadde skrevet fordi de hadde lest eller var lystne på å lese det – c) jeg gjerne ville fått med meg utallige foredrag og treff med forfattere (+ happenings) som kunne åpne opp ennå ukjente rom i hode og andre innvoller – kast om på a), b) og c) så mye du vil; disse tre tingene henger sammen when in Lillehammer – til slutt en d) som handler om at jeg gjerne ville vært et sted jeg ellers aldri er, for det inspirerer alltid.

Jeg gir meg nå. Er glad for mye annet. Ikke minst min innbitte bestemmelse: Jeg skal til Lillehammer neste år!

LillehammerDSC01504

 

En stol – Å stole

20 mai, 2016

 

Jeg har gått en minirunde med manus – igjen. Det var noen aller siste ting som skulle på plass. Da skjedde det som gjerne skjer så sent i prosessen: Jeg lurer på om jeg skal skrive alt en gang til. Nå er det måneder siden jeg forfattet det som blir bok. JEG er et helt annet sted allerede! Burde ikke teksten være det også?

Men sånn er det med bokskriving.

Jeg må stole på at det jeg skrev for en stund siden fortsatt er bra for fremtiden (boken kommer i senseptember), hvis ikke blir jeg en hund som jager sin egen hale.

Derfor rettet jeg opp de siste tingene og gjorde meg blind for resten av teksten. Jeg har tross alt en redaktør som syns det jeg har gjort er bra; et *viktig* innlegg i debatten ‘gjøre alt på nytt/spare det som er’.

Og så krysser jeg fingrene for at ordene mine blir godt inn/mottatt når tiden er moden.

 

images

Epler trenger også å modnes før de kan fortæres.

 

Hva er en krise?

13 mai, 2016

Jeg føler meg dum. Etter 44 år på denne jord vet jeg noe om hva kriser er. Likevel er jeg fristet til å bruke ordet om det som har skjedd meg denne uken, selv om jeg hører at det er overdrevet.

Mac-en slet, nemlig. Styreflaten har ikke fungert, og glem å komme med råd, for jeg prøvde alt, siden prøvde mannen min alt (og han er en svoren Mactusiast), og så bar det av gårde till en macbutikk, og til og med DER fant de ikke ut av problemet. For en gangs skyld hadde jeg lyst til å høre den nedlatende setningen «har du prøvd å sette i kontakten?» – og så var det der løsningen lå. Men nei. Først var macmannen i butikken glad; han syns dagen startet med en fin utfordring, og mente han visste hva som skulle gjøres, selv om det krevde en god del tenking, surfing og tasting. Da Mac-en min LIKEVEL nektet å la seg lure til å bli seg selv igjen, dalte mannens humør, og tonen ble en annen. Nå fikk jeg gi fra meg maskinen, for han måtte gjennomføre en 48-timers operasjon på den, og virket ikke det, så var det rett til reparasjon.

Jeg rakk ikke å si so long til Mac-en min engang.

Dro hjem med tom mappe.

Etterpå har jeg tenkt LENGE på hvorfor jeg er så satt ut. Jeg har et vell av skrivebøker i skuffen (jeg liker å kjøpe dem i utlendighet, bedre suvenirer finnes ikke, spør du meg), og for ikke altfor mange år siden var det disse jeg sverget til når jeg ville tenke i skrift og notere til nye skriveprosjekter. Forstå meg rett; jeg elsker bøkene og bruker dem fortsatt. Når jeg vil og prosessen krever det. MEN NÅ VAR JEG MIDT I NOE! Og det noe ligger som et ufullendt dokument på maskinen min, og NEI, jeg har ikke en ekstra-Mac som jeg kan bytte til når nettene blir lange. Akkurat nå sniklåner jeg makens maskin mens han er ute, for ellers har han den med på jobb. Sånn er det.

Vi snakker ikke om lang tid uten Mac-en heller. Er jeg heldig, kan jeg få den i dag, hvis ikke tar det kanskje en uke til? SÅ vanskelig kan det ikke være. Kom igjen. (Jeg lener meg på nåtidens viten om at det meste kan fikses? Farlig, men sant?)

Det jeg vil frem til, er at jeg har – med denne situasjonen – skjønt at nå er tiden her. Tankene mine, de litterære, renner best ut gjennom fingrene fortsatt, men pennen er byttet ut med tastaturet. Mange av dere vil nikke på hodene og si at jeg er so last millennium, og det er greit. Andre vil fnyse og si at jeg har mistet selve åren min. Selv er jeg a) oppfylt av lengsel etter den sildrende skrivefølelsen som kommer med/på Mac-en min, b) satt ut (som tidligere skrevet) over at sånn er altså stå, og c) kanskje littebitt stolt over å dermed være moderne. Er jeg ikke det, litt moderne? Eller så er jeg det motsatte, fordi ungdommen i dag for lengst har kastet maskinene i veggen og skriver med penn for harde livet.

(?)

Det jeg håper, er at denne MIDT I NOE-prosessen holder seg varm til jeg få Mac-en min tilbake. (Jada, jeg noterer litt så lenge, men det er ikke det samme, for jeg var midt i en tekst SOM JEG TRENGER Å SE PÅ SKJERMEN (fordi jeg ennå ikke har turt å skrive den ut. Dette med tørring er en helt annen greie som jeg kan ta en annen gang.)

 

deals-features-computers-icon-1

 

 

Ikke bare prins

22 april, 2016

 

Prince var Konge (alt. Fyrste, kanskje Fyrste er bedre). Det vet alle som skjønner det. For litt siden skrev jeg om kunst og døing. I dette klippet sier Prince noe veldig lurt om det å skape kunsten (i hans tilfelle musikk). Inspirasjon er nøkkelen til  alt. Hvor inspirasjonen kommer fra, kjenner du selv.

Og så liker jeg ekstremt godt det han sier om at vi blir smartere/klokere med alderen. Endelig (?) er jeg der og kan si JA.

RIP Prince.

 

images

 

Bevis!

21 april, 2016

 

Jeg har tidligere påstått at vi dør uten kunst/kultur. Det mener jeg fortsatt, og for de som måtte tvile, eller trenge bevis, vær så god:

Og så håper jeg alle skjønner av seg selv at art som i malerkunst (som vist her) inkluderer alle former for kunst. Rekk opp hånden de som aldri har blitt eksaltert av musikk – litteratur – teater – film – jeg kan fortsette. Har dere for lengst falt av og ristet på hodet, gjør dere meg mørkeredd og jeg må drukne meg i ordene mine for å finne roen. Akkurat nå drukner jeg meg i tittelmuligheter og blir, om ikke rolig, så i hvert fall eksaltert.

 

images

(Munch er med. Si du ikke føler noe når du ser dette bildet og jeg skal gi deg en billett til Mars.)

 

Tunge i munnen, ass

12 april, 2016

 

Jeg har fått tilbake manus på den nye nesten voksen-boken (insiterer på å kalle den det så lenge det går) for n’te gang. Hva er vitsen med å telle, – poenget er at den skal bli så bra som mulig. Jeg har ikke mange scener å dykke grundig ned i, men et par. Jeg satt med den første av dem i går, og merket at jeg begynte å holde på med det jeg ofte gjør i denne fasen: Går inn i materien og ender opp med å gjøre det jeg vil si mer komplisert enn det a) var før og b) burde være med tanke på leseforståelsen. Det er ikke meningen, det skjer løst og ledig av seg selv. Plutselig sitter jeg der med fire-fem-seks setninger som henger så dårlig sammen at jeg må klø meg på haken. Hva var det jeg mente?

De skjøre, ujevne trådene har nøstet seg sammen til et hurramegrundt-garnnøste. Her pleier jeg å sukke oppgitt over meg selv; jeg har tross alt gjort dette før, og hvis jeg skal være ærlig, så minner det meg om hvordan jeg behandlet de etter hvert for intrikate (syntes jeg) matteoppgavene på videregående. Jeg løste dem gjennom å levere et vanvittig skattekart-svar. Mattelæreren, som var en fin og humoristisk fyr, gned seg i skjegget, smilte og sa at jeg hadde løst ligningen (det var ofte de som bragte frem det kreative i meg) på en uhyre interessant måte, og nesten landet på det riktige svaret, men ikke.

Finredigering av meg preges derfor av å først være hun med ligningen som tenkte for innviklet, for så å bytte henne ut med den smarte mattelæreren min.

(Og så får redaktøren ta støyten hvis meningen allikevel skulle vise seg å være på jordet.)

 

images

(Jorde)