Vakuum – limbo, men mest deilig

1 februar, 2012

I natt våknet jeg med jeven mellomrom og sa til meg selv: Jeg har sendt det, jeg har sendt det.

Jeg har sendt det.

Nå er manuset ute av mine hender i minst to uker, og fyttirakkern, så grøssende DEILIG det er. Jeg trengte en pause, var begynt å bli blind på stoffet mitt. Så godt det er å ha en redaktør man kan lesse det over på.

Når det er sagt; alltid samme klamme følelse etter innlevering. Ok, så er det deilig å slippe å være jaget av deadline og trangen til å forfølge karakteren min. Men med en gang det sendes av gårde, kommer tvilen snikende. Det slår aldri feil.

Hva er dette for et makkverk? Har jeg brukt hele januar på å skrive noe så vanvittig uinteressant? Hvem tror jeg at jeg er?

Men jeg vet fra tidligere at denne stemmen bare får bable ferdig i sitt skitne, lille hjørne av hjernen. Jeg gidder ikke høre på. Jeg vil mye heller slappe av og ha det bra.

Og i den anledning vil jeg dele litt av en konsert jeg var på i forrige uke, men som nesten ikke gikk inn i systemet fordi jeg var så druknet i bokracet. Jeg har for øvrig tatt det igjen på youtube nå. Takk for det!

Egentlig ganske litterært å overvære D’Angelos første konsert på 12 år, syns nå jeg.

Ps her er jeg helt ukritisk. Klippet er på over åtte minutter. Jeg syns det er helt verdt det. Velg selv.

SISTE TIMER

31 januar, 2012

Herregud. Hele meg skriker (innvendig, desto verre?).

Jeg husker en gang jeg hørte Merete Morken Andersen lese og fortelle fra sin fine bok Hav av tid. Da hun skulle skrive det avgjørende partiet til slutt, sendte hun bort mann og barn og satt seg til alene. Kroppen hennes var full av et kløende utslett, som om hele henne stod i brann. Merete skrev og klødde seg inn i natten, og klarte endelig å knekke den siste koden. Det avgjørende partiet ble ferdigskrevet og hun kunne gå og legge seg, utmattet og blodig (av utslettet).

Da hun våknet dagen etter, var huden mild og fin og ferdig med å klø og brenne. Hudlegen hennes hadde ingen god forklaring på det som hadde skjedd.

*

Ser jeg sliten ut? Ser det ut som om jeg har vondt i hodet og at tusen stemmer skriker innvendig?

Bare noen timer til, så kan alt dette forsvinne ut av kroppen og etterlate meg i vektløst bliss (er målet).

På forhånd takk.