Spy

25 mars, 2015

 

Når yngstemann i huset har *kräksjukan* (ord!), tenker jeg på mye forskjellig.

De skal sveipe opp vintergruset i boligområdet vårt på mandag. Hyggelig det, men de begynner kl. 07 og holder på hele dagen. Mental note: Dra bort, vekk det meste av dagen. Kino, kanskje? Fotografiska? Har besøk, så jobb skyver jeg på uansett. Og i Norge er det påske hele uka. I Sverige er ingenting hellig (bortsett fra Midsommar); til og med Skjærtorsdag er vanlig dag. Hardt for en evig nordmann å svelge. Og så holder de fri uken etter at påsken er over, – hva er det for noe?

Men solen glimter til – stadig varmere.

Ble så håpefull at jeg bestilte Hellastur til sommeren.

 

lesbos_guidedatabase

 

 

 

 

 

Balkong

18 mars, 2015

 

Det står en styggemann i balkongdøren og røyker. Han vet ikke at jeg sitter her fra min 2. etasje på skrå og stirrer på ham, han er bare på besøk hos hun som egentlig bor der. Hvor hun er, aner jeg ikke. Nå setter styggemannen ut en stol på balkongen. Det er sol, må vite. Han smiler ikke, men har vært inne og hentet solbriller, så han ser i hvert fall tøff ut. Kunne  nesten vært med i en svensk gangsterfilm, har den type stygghet over seg. Svart singlet, stålgrått hår kjemmet bakover, furer i ansiktet og svakt underbitt.

Tenk hvis han har flyttet inn istedenfor hun som pleier å røyke på balkongen? Eller kanskje han er elskeren hennes? Jeg tror (vil tro) det siste, for nå har han gått inn, lukket balkongdøren og trukket ned persiennene. Hun lå nok inne på sofaen og ropte på ham.

Eller så trengte han bare en røyk før neste omgang partering i badekaret.

God onsdag.

 

images

 

 

 

 

 

 

Tittel

10 mars, 2015

 

Prøv selv: Finn en boktittel som du syns fenger, og så konfererer du med din danske kollega – som du skriver boken med – slik at denne tittelen kan funke både på norsk og på dansk. Mye kastes inn og ut, men til slutt blir dere enige, og ikke minst glade.

Da kommer runden til den norske og den danske redaktøren. De skal også bli enige og glade.

Og ganske fort skjønner du at titler innenfor landegrensene ofte følger spesielle regler/mønster/trender, og at disse ikke nødvendigvis samsvarer med nabolandets regler/mønster/trender.

Da begynner den ordentlige jobben.

Til slutt er hodet ditt fylt av mulige titler døgnet rundt. (F eks Til slutt er hodet ditt fylt, er det en tittel vi kan bruke?)

Det er bare å holde ut, for den ultimate tittelen er der ute, er den ikke?

v11576_age(1)

Ny måned, ny-het

2 mars, 2015

 

PUH – det blir bok!

Det er like nervepirrende hver gang. Jeg vet at det er jeg som sitter med varen, men utgiveren må like den og mene at den er god nok for innkjøpsordningen + et visst salgstall, for at den kan se dagens lys – med forlagsstempel på.

Denne gangen er vi to forfattere, så det er dobbelt så mange utgivere å bale med. Men de liker det de leser, og vi kan endelig puste lettet ut og se frem til en høst der vi gir ut boken vår i Danmark og Norge samtidig.

Smak litt på den. For det gjør Anja Hitz og jeg.

 

images

Så fikk jeg en ‘god grunn’ til å sette inn bilde av søte Neymar. Fotball er, som samskriving, en lagsport, vinnerfølelsen god. Likheter.

 

Baller

24 februar, 2015

 

Det er en ting jeg har lurt på, dere. Dette med baller. Hvorfor er det så tøft å ha dem? Ta AC/DC; de har skrevet en hel sang om det: She’s got balls.

Grunnen til at jeg tenker på slikt nå, er fordi jeg kjenner at jeg øver meg på å bli tøffere yrkesmessig. Jeg mailer hit, jeg mailer dit, jeg søker meg langt utenfor mine gamle breddegrader. Det er spennende, det er kult – og det gjør meg tøffere. Men har det noe med baller å gjøre?

Stake – javel – , men baller, det må være det skjøreste i verden. Allikevel er uttrykket godt brukt om tøffhet – når du skal være tøff som den tøffeste *mannen*.

Makan.

 

images

Hadde de sett sånn ut. Men nei.

 

Et år har snart gått

20 februar, 2015

 

(Ps dette er et skryte- og et AKK-innlegg)

Sist gang jeg hadde bursdag, kunne jeg si de lekre ordene Jeg vil opp til Jesus i dag og vite at det ble noe av. Forstå eller misforstå meg rett; jeg er ikke uttalt kristen, men nå snakker vi Cristo Redentor i Rio, og da er alt lov.

Ok, det ble vanskelig å skrive videre, for hva kan man si av fiffenheter etter forrige setning.

Uansett er det snart et år siden maken og jeg fløy til Brasil, sus, Rio og dus. Denne gangen (som jeg fyller år) er det Oslo som kaller. Kontor, sus, skriving og dus.

Hva har Oslo og Rio felles? A) Jeg har vært der og b) de har O i navnet.

 

 

Been there.

 

Cristo_Redentor_Rio_de_Janeiro_4

 

and there.

 

 

 

Svettens gleder

9 februar, 2015

 

Jeg kan ikke påstå at forrige ukes aktiviteter hadde noe med fysisk trening å gjøre. Allikevel vil jeg kalle det en av de mest utfordrende uker på LENGE. Svett, ble jeg, – mentalt. Det er kanskje den hardeste svetten.

Forrige uke handlet nemlig om innspurten på et 2. utkast, som jeg samarbeider med min danske kollega, Anja Hitz, om. Det var så intense dager at jeg fikk vondt i ryggen og hun i hoftene. Vi satt jo bare der mens fingrene og hjernecellene hamret løs! Til slutt nådde vi ENDELIG i havn, og da var vi nødt til å sende hverandre et skål-bilde. Neste gang skal vi skåle IRL.

Det er gøy, det er slitsomt, det er krevende og det er fantastisk!

Nå er 2. utkastet sendt, og vi kan gjøre helt andre ting en stund.

Det er mest fristende å klaske sammen til en klut på gulvet, men så er minstepoden syk og jeg må være mamma og hamle opp. Best, det.

images

Hallo, glede!

Det berømte spek

2 februar, 2015

 

Jeg tenker på en ting. Dette med å skrive på spek (som i spekulasjon dvs gratis). Hvorfor er jeg så vanvittig dum og gjør det hver eneste gang?

Det er der vi blir tatt innersvingen på, vi som bare må skrive. De som eventuelt skal gi oss ut, vil ikke love for mye for tidlig, derfor ber de oss om å skrive – og skrive, før det kan nikkes jaha og underskrives kontrakt. (Og etter kontrakten kommer det lille forskuddet (en skral månedslønn), og siden må du vente i ca. et halvår før resten av pengene kommer, ohoj, hele nestenhundretusen kroner) I verste fall kommer det et nei, og da har du jobbet i 6-12 (hva vet jeg) måneder uten å få en krone for det. Neinei, jeg forstår, det var kanskje ikke så bra, jeg får se om jeg legger det på is eller prøver en gang til.

Jeg elsker å skrive, og så hater jeg å føle meg så idiot som jeg ender opp med å gjøre hver gang jeg innbitt jobber videre på noe som ikke kan loves utgivelse (men kanskje), mens regningene hoper seg opp og maten i kjøleskapet forsvinner.

Det er et grusomt opplegg og et evigvarende elendig regnestykke. Forfattere trenger penger for å skrive bøkene leserne trenger. Forlagene må få businessen til å gå rundt, og kan ikke love gull og grønne bøker før de vet at det blir noe. Og lengst bak står staten og slenger i sin del av potten, denne potten som uansett handler om lønning langt under fattigggrensen.

Akk. Hvorfor klager jeg? Det er mandag og jeg skriver på spek. Skyt meg.

vlw magerrookspek_O

(mer pålitelig spek/k)

 

Wherever I lay my mac

28 januar, 2015

 

Hjemme igjen, etter en uke i sus og dus (ikke minst susing fra ventilasjonsanlegget, men jeg klager ikke!) på Litteraturhuset-kontoret. Oj, det var bra. Og jeg så folk! De luntet rundt og laget kaffe og te og spiste brødskiver og vekslet noen ord. Hyggelig! Videre passet jeg på å hygge utenfor kontortiden også, med den ene og den andre.

Nå sitter jeg hjemme igjen, ved skatollet mitt i hjørnet av soverommet. Funker, det også. Mac-en er med meg.

Og så gleder jeg meg stille til neste uke i Oslo.

Syns Stockholm bør lage et lignende hus, fortere enn KA-PANG!

 

images

(og helt øverst sitter vi som skriver, nærmest himmelen og de gode ideene)

 

Lyset

14 januar, 2015

 

To ting jeg tenker på for tiden (jeg tenker på flere ting også, men du slipper): Det dyrebare av Linn Ullmann, og at jeg snart skal til Oslo og jobbe på kontorplassen min.

Det dyrebare er ikke lest på 1-2-3, spesielt ikke når a) den er så god at jeg må spare sidene og b) hverdagen har inntatt livet igjen og tiden flyr på en annen måte enn da det var ferie. Og, jeg innrømmer følgende, selv om det er flaut: Dette er mitt første møte med Linn Ullmann. Ikke det siste, garantert. Hallo, litteratur! Ullmann er nesten for bra på å beskrive de sammensatte karakterene sine og alt det nevnte og unevnte som skjer mellom dem. Jeg gir meg over og blir så GLAD.

Ikke minst etter alt i Paris. Skjønner jeg – for det kan dessverre glemmes – hvor viktig det er med alt som heter kultur. Uten den slutter vi. Enkelt og greit.

Konklusjonen dermed: Jeg vil (fortsatt) være med på å holde oss i live.

images